I morgen drar vi videre til USA, faktisk så er det under en måned til vi kommer hjem. Vi gleder oss begge til å komme til et nytt sted igjen.
Av bøker vil jeg anbefale Charles Darwins "Origin Of The Species" 1.utgave, han ga til sammen ut seksforskjellige utgaver. Etter den første utgaven modererte han sine teorier for å tekkes de religiøse kritikere og andre forskere som mente at han var ute på vidda.
Vi hadde blandede forhåpninger til å komme til USA, vi gledet oss til å se en del ting, gledet oss til å kunne bli 100% forstått når vi pratet, og jeg gleder seg til shopping.
Vi hentet leiebilen vår hos Alamo, Ørjan klarte å gnåle seg til en oppgradering fra en normal bil til en diger SUV med 4x4 og V8 motor, noe som skulle vise seg å ikke vare en dårlig investering senere. Vi kjørte ut i 8 filer og fant etterhvert veien ut av LA og mot Highway1 mot San Francisco. Selve Highway 1 er laaaaaaaang, og den fine delen som går langs kysten er ikke fullt så lang, men fin det var den, en av de fineste veistrekningene vi noengang har kjørt, uten tvil.
San Francisco var en fin by det også, vi bodde på Andante Hotel som hadde perfekt beliggenhet, og det kostet ikke så altfor mye og det hadde en kul kafe med gode bagels og kaffe til frokost. Vi fikk kjørt med cablecar, noe som bare finnes i San Francisco, og den har vært med i utallige filmer, bakkene i SanFran er akkurat som filmene. Og vi fikk besøkt Haight/Asbury distriktet som er kjent fra hippietiden på slutten av 60-tallet, og vi fikk besøkt de fire mest homofile hjørnene i verden som det kalles i Castroområdet, et kult sted som en helt egen atmosfære.
Etter San Francisco var det meningen at vi skulle dra via Yosemite Nasjonalparke, men det vi ikke tenkte på og det vi ikke kunne se på kartet er at USA også har sine høye topper og fjelloverganger, så de overgangene vi skulle på var stengt frem til juni! Noe som gjorde at vi måtte kjøre en annen vei der fjellpassene var åpne. Vi hadde ikke trodd at på denne turen skulle vi få oppleve snø rundt oss på alle kanter, vi var oppe på nesten 2500 meter opp til flere ganger. Naturen vi kjørte i var utrolig spektakulær. Vi var helt oppe ved Lake Tahoe før vi kunne sette kursen i mer sørlig retning.
Etter litt så kom vi oss over fjellene og befant oss i en laaaaaaang dal som vi måte kjøre ned for å komme oss til et nytt fjellpass for å igjen komme ned i Death Valley. Den turen var noe helt spesielt. Den delen av Death Valley som vi kjørte i er ikke så mye besøkt, så vi så ikke en eneste bil i løpet av fem timer, og veien var meget hard, det var grusvei, og hele vestre delen av USA hadde fått mye regn i vår, noe vi også skulle merke i løpet av nesten hele turen. Death Valley var i alle fall øde, siden det hadde regnet en del var det full blomstring i ørkenen, noe som var et stilig syn, og noe ikke så mange får oppleve. Etter Death Valley ville vi innom Las Vegas, en by som folk sier at du enten hater eller elsker. Vi hatet. Vi ble helt stresset av alt maset, maskinene og folkene. Alle så lite lykkelige ut, og jeg ble nesten litt lei meg av å se på alle disse superfeite ulykkelige amerikanerne som satt og håpet på lykken ved en maskin.
Jeg brukte 100 kroner til sammen på maskinene. Vi gikk en tur langs The Strip, og vi fikk se og føle det amerikanerne kaller kultur. De trenger ikke reise til Europa som de sier, de kan bare dra til Vegas... Vi reiste derfra uten å noensinne ville reise tilbake. Las Vegas var et hult skall laget for kjapp underholdning, pupper og penger.
Vi kjørte nordover og inn i Utah, og til mange fine overraskelser. Bryce Canyon var helt fantastisk, kan nesten ikke beskrives. Igjen trodde vi at denne canyonen lå på omtrent havnivå, det viste seg at den lå på nesten 3000 meter og hadde en del snø igjen ennå, men det gjorde det bare enda vakrere.
Vi kjørte derfra via en del veier som også kommer inn på listen over de vakreste kjøreturene vi har hatt noensinne. Via Capitol Reef Nasjonalpark til Arches Nasjonalpark. Disse parkene har alle sine særpreg, vi følte at vi kjørte igjennom cowboylandskap hele tiden, vi traff tilogmed en ekte cowboy på en liten cafe i en liten by som jeg ikke husker navnet på. Han hette Cody og skulle ut for å finne noen kuer hehe.
Videre fra Utah dro vi til Colorado og Mesa Verde, der det finnes ruiner som er rundt 1000 år gamle, disse ruinene er klippebyer, tidlige indianere bygde disse byene oppe i klippeveggene og klatret opp og ned. Veldig stilig. Neste var cowboy de luxe, Monument Valley har blitt brukt i utallige cowboy filmer, ørkenlandskap med store runde "fjell" midt på slettene, mesa og buttes heter de, og det var like før Clintern kom ridende. Vi benyttet også sjansen til å handle med oss en del smykker fra Navajoindianerne, de bruker mye turkis og sølv, og det var billig billig billig.
Grand Canyon var akkurat slik vi tenkte oss, stor..... noe som jo ligger i navnet. Den er spektakulær, men jeg synes det var alt for mye folk der.
Joshua Tree Nasjonalpark var også kul, men treet som U2 poserte foran ligger ikke i parken, og det er nå elsket til døde av U2 fans som ville ha med seg en suvenir hjem... Etter å ha sett Joshua Tree-parken i full blomst, det var 13 år siden sist sa de, igjen kom dette med regnet tilbake.
Selv om avstandene i USA kan virke store på kartet så sluker man utrolig med mil i løpet av en dag hvis man holder seg til de store motorveiene der man kan holde et snitt på i alle fall 140 km/t en hel dag.
Vi har kjørt masse, er litt usikker på hvor mye, men et sted mellom 3000-4000 kilometer.
Endeløse sletter, og da mener jeg sletter som går fra horisont til horisont. Jeg vil med dette få rette en varm takk mannen som oppfant cruise-kontroll!
Vi har kjørt ihjel det som må være et par kilo småkryp, de ligger i grillen og i fronten av bilen. Vi hadde også en periode med masse tumbleweeds, du vet disse små runde tørre buskene som ruller over prærien når cowboyen kommer ridende.... Disse var det massevis av, og det var rasende festlig å kjøre på dem, for da eksploderte de i tusen små kvister.
Vi har hørt mye på Johnny Cash i bilen, funker fint for sånne små cowboyøyeblikk som dukker opp hele tiden. Uansett så er denne vestlige delen av USA som vi har kjørt i; California, Nevada, Utah, Colorado, New Mexico og Arizona, meget bilvennlige og de inneholder natur som tar pusten fra deg hele tiden. Og skal vi noensinne komme tilbake hit for å reise rundt så blir det på en Harley.
San Diego ble gjort til et ekstra stopp siden vi hadde tid til overs på grunn av de fine veiene. Og den byen skjønner jeg ikke hvorfor det er så få folk som besøker, for det var en utrolig sjarmerende by, en storby med småbypreg. Gas lamp district er pakket med restauranter, barer og butikker.
Byen har det fineste været i hele USA påstår de, fine strender rett i byen og en nærhet til Mexico som gjør at man kan ta trikken til grensa. Vi avsluttet hele turen i Los Angeles, på det smått legendariske Hyatt West Hollywood på Sunset. På hotellet har alle som er noe innenfor musikk bodd, Led Zeppelin leide hele etasjer, The Doors, the Who osv osv. Mye av grunnen til dette er at klubbene Whisky a Go Go, Roxy og Rainbow Bar & Grill ligger rett oppe i gata. Los Angeles er en diger by, bare det å kjøre fra Hollywood til Venice Beach tok 45 minutter. Selve Venice Beach var stappet med folk, men går man litt innover så treffer man på de originale kanalene og de husene som ligger langs dem. Et utrolig spesielt sted og man går rundt og nynner på The Doors hele tiden. Monicas 3rd street promenade er et mekka for shopping, og som litt stor mann vil du finne at USA har er utrolig utvalg i klær som faktisk passer i XL.
Etter over 3 måneder med reising er vi klare for å komme hjem. Noen klarer å være ute å reise i årevis, vi klarer 3-4 måneder, og det er sunt å ha hjemlengsel.
Steder vi vil tilbake til? Påskeøya, Chile, Galapagos står høyt på listen. Been there and back again!
Skrevet av: Ørjan Wremer
